Bilde 1: "Ribosome Sculptures", New York Hall of Science, Ryan Somma via Flickr.
Theodosius Dobzhansky skrev i 1973 at "Ingenting i biologi gir mening utenom i lys av evolusjonsteorien." Frasen har siden blitt en gjenganger blant evolusjonister. Det fremgår av litteraturen, fra populære arbeider til journalartikler, og det gir motivasjon for oppfatningen om at ervolusjonsteorien er fundamental. Studentene må lære biologi gjennom evolusjonens linser. Forskere må formulere eksperimenter fra et darwinistisk perspektiv. Medisinske studenter må forstå menneskekroppen som følge av evolusjon og så videre. Som National Association of Biology Teachers (NABT) forklarer: "Den ofte siterte erklæringen av Theodosius Dobzhansky at "Ingenting i biologi er fornuftig, bortsett fra i evolusjonens lys", reflekterer nøyaktig den sentrale, forenende rolle evolusjonen i biologiens vitenskap. ... På samme måte som ingenting i biologi er fornuftig, bortsett fra i evolusjonens lys, er ingenting i biologisk utdanning fornuftig uten henvisning til og grundig dekning av prinsippet og mekanismene fra evolusjonsvitenskapen. Derfor krever undervisningsbiologi på en effektiv, detaljert og vitenskapelig og pedagogisk ærlig måte at evolusjonen er et viktig tema gjennom hele biovitenskapens læreplan både i klasseromdiskusjoner og i laboratorieundersøkelser. ... Biologipedagoger på alle nivåer må arbeide for å oppmuntre til utvikling og støtte for standarder, læreplaner, lærebøker og andre instruksjonsrammer som fremhever evolusjon og dens mekanismer."
Det er klart NABT tenker sterkt på Dobzhanskys setning og det trekker noen ganske viktige konklusjoner av det. Men det er et lite problem: Dobzhanskys setning er utvetydig feilaktig.
Er det virkelig sant at ingenting i biologi gir mening utenom evolusjon? Nei det er det ikke, som jeg har diskutert mange ganger ( her, her, her, her, her, her, her, her og her ). Dobzhanskys uttrykk svarer til: "Alt i biologi er bare fornuftig i lys av evolusjonen" eller "Hvis-og-bare - hvis evolusjonen er sant, så vil vi finne det vi finner i biologi." I sin logiske form er er Dobzhanskys setning tydeligvis ikke engang vitenskapelig. Faktisk kommer frasen fra tittelen på en artikkel som dukket opp i the American Biology Teacher, det offisielle tidsskriftet for den nasjonale foreningen av US-biologilærere, og i den artikkelen ga Dobzhansky et litium av teologiske argumenter som innebar evolusjon.
Men det blir verre.
Ikke bare er dette berømte uttrykket en teologisk påstand, det svikter også testen av komparativ anatomi. Vurder for eksempel de ulike typer ekkolokalisering funnet i forskjellige arter av flaggermus. Som jeg har diskutert ( her, her og her), passer ekkolokaliseringsdesignene ikke til det forventede utviklingsmønsteret. Med andre ord, her har vi noe i biologi som ikke gir mening med evolusjonen. Evolusjonen bidrar ikke til å forklare hva vi observerer. I stedet, med evolusjon må vi ty til ad hoc-historier. Som en artikkel konkluderte her: Dyrs habitat er ofte viktigere for å uttrykke formen på dets ekkolokaliserings-kallesignal enn dets evolusjonære historie.
Hvis du vil forstå en flaggermus sitt ekkolokaliserings-design, se på dens habitat, ikke dens antatte evolusjonære historie. Det vitenskapelige beviset gir ingen mening på grunnlag av evolusjonsteorien.
Bilde 2. Habitat viktigere enn evolusjonær bakgrunn
Eller igjen, vurdere hvordan glykanske molekyler korresponderer på tvers av de forskjellige artene. Igjen er det ikke i henhold til den evolusjonære modellen (se her). Som en artikkel forklarte, viser glykaner "bemerkelsesverdig diskontinuerlig fordeling over evolusjonære linjer," for de "forekommer i en diskontinuerlig og forvirrende fordeling over evolusjonære linjer." Dette svimlende utvalg av glykaner kan være (i) spesifikk for en bestemt avstamning, (ii) Liknende i svært fjerne avstamningslinjer, (iii) og iøynefallende fraværende fra svært begrensede dyrerekker. Mønstrene motsetter hva evolusjonsteorien forventet. Som en annen artikkel innrømmet:
"Det er heller ingen klar forklaring på den ekstreme kompleksiteten og mangfoldet av glykaner som kan finnes på et gitt glykokonjugat eller celletype. Basert på begrenset informasjon om omfanget og fordelingen av dette mangfoldet blant taksonomiske grupper, er det vanskelig å se klare trender eller mønstre som er i samsvar med ulike evolusjonære linjer."
Med andre ord gir glykansene ingen mening i forhold til evolusjonsteorien.
Ekkolokalisering og glykaner er bare to eksempler. Det er mange, mange flere eksempler hvor de kom fra. Den biologiske verden er full av mønstre av komparativ anatomi på tvers av forskjellige arter som ikke gir mening i forhold til evolusjonsteorien.
Men det blir verre.
Bilde 3. Kompleks hierarkisk oppbygd synsans-mennesket
Det er ikke bare komparativ anatomi der bevisene ikke gir mening i lys av evolusjonsteorien. I design etter design reflekterer ikke det som vi observerer i biologi uforutsigbarhet, som Darwin og senere evolusjonister spådde, men funksjonelt behov. Faktisk er designene vi finner svært effektive og optimale på ulike måter. For å nevne bare ett eksempel blant mange, vurder William Bialeks arbeid.
Bialek diskuterer sammensatte øyne av insekter som fly. Disse sammensatte øynene har et stort antall små linser pakket inn i en matrise. Et stort antall små linser gir høy oppløsning, akkurat som et digitalkamera med et stort antall piksler.
Men når objektivet blir for lite, blir dets optikk forvrengt på grunn av diffraksjon. Så når man bestemmer den beste linseformatet, er det et kompromiss mellom oppløsning og diffraksjon. I den optimale løsningen er linsestørrelsen omtrent proporsjonal med kvadratroten av hodets radius. Og faktisk viser Bialek en gammel artikkel som måler sammensatte øyeformene i mer enn to dusin forskjellige insekter. Den artikkelen viser at for størrelsen på insekter er linsestørrelsen proporsjonal, som forutsatt, til kvadratroten av hodestørrelsen.
Dette er én av Bialeks et halvt dusin eksempler som viser optimalisering av biologiske design, og som Bialek forsikrer oss, er det mange, mange flere. Her er hvordan en vitenskapsforfatter forklarte det:
"Likevel, for alle disse åpenbare feilene , viser de grunnleggende byggeblokkene i menneskets syn å være praktisk talt perfekt. Forskere har lært at de grunnleggende enhetene i visjonen, fotoreceptorcellene som dekker øyets retinale vev og reagerer på lys, ikke bare er gode eller flotte eller fabelaktige på jobben. De er ikke bare eksepsjonelt imponerende av biologiske standarder, med uansett slack og forhandlingsrom den levende kategorien innebærer. Fotoreceptorer opererer ved ytre grense, tillatt av fysikkloven, noe som betyr at de er så gode som de kan være, punktum. Hver enkelt er designet for å oppdage og reagere på enkeltfotoner av lys - de minste mulige pakkene der lyset kommer innpakket."
Og hvor kom de "tilsynelatende feilene" fra? Evolusjonister selvsagt. Fra et evolusjonært perspektiv var visjonssystemene fulle av "feil". Men faktisk var disse systemene optimaliserte - vi måtte bare slutte å se på biologi ut fra evolusjonens termer.
Dette bringer oss til proteinsyntese maskinen - ribosomet. En artikkel fra forrige måned ut av Johan Paulssons laboratorium utdyper flere av ribosomets høyst effektive eller optimale designegenskaper -her. Ribosomer består av både protein- og RNA-molekyler, og deres proteiner utgjør en betydelig andel av det totale proteininnholdet i mange celler. Celler inneholder mange ribosomer, og naturligvis for at cellen skal duplisere seg, så må ribosomene dupliseres. Dette betyr at mye proteinsyntese må finne sted, for å skape alle proteinene i alle ribosomer.
En måte å bidra til å lindre dette produksjonsproblemet ville være å ha enda flere ribosomer i cellen. Men det ville i sin tur gi en enda større proteinsyntese-byrde, siden enda flere proteiner ville være nødvendige for de ekstra ribosomene. En måte å løse dette overfallet på er å bruke RNA i ribosomer i stedet for proteiner, hvor det er mulig.
Det er et fascinerende problem, og artikkelen konkluderer med at vi kan forstå løsningen, ikke som følge av evolusjonære forutsetninger, men som en løsning på et funksjonelt behov:
"I stedet for å være relikvier av en evolusjonær fortid, kan de uvanlige egenskapene til ribosomer gjenspeile et ekstra lag med funksjonell optimalisering som virker på de kollektive egenskapene til deres deler."
Dette er bare noen få eksempler, og det er mange flere som viser at evolusjon på ingen måte er nødvendig for å forstå biologi. Faktisk er evolusjonen vanligvis overflødig - en "tillagt enhet" i språket til Ockhams barberkniv.
Det er ingen tvil om at Dobzhanskys berømte frase har feilet. Det er ganske enkelt ikke sant at "Ingenting i biologi gir mening utenom i lys av evolusjonsteorien." Det ville faktisk være vanskelig å forestille seg et perspektiv mer i strid med vitenskapen om biologi. Men mens noen få sjeldne stemmer, for eksempel Massimo Pigliucci, innrømmer at uttrykket er "åpenbart feil", fortsetter evolusjonistene for det meste å utøve det på robot måten, og avslører en underliggende agenda som har avveket mye fra vitenskap.
Evolusjonister er så tungt involvert i Dobzhanskys setning at de aldri vil innrømme at den har mislyktes. Selv Pigliucci mildnet problemet, og forklarte at "Dobzhansky skrev for et publikum av vitenskapelig høyskolelærere", som om det er OK å fordreie vitenskapen for videregående lærere. Også, Pigliuccis innrømmelse var begrenset til det faktum at spektakulære fremskritt har skjedd i biovitenskapen mens de ignorerer evolusjonsteorien. Sant nok, og det imøtegår absolutt Dobzhanskys uttrykksmåte, men det er bare toppen av isfjellet. Det er en trygg kritikk som unngår de mer ødeleggende problemene.
Bilde 4. Proteinsyntese foregår i ribosomer
Det er rett og slett for mye på spill her. Det er ikke som å innrømme at en bestemt prediksjon gikk galt. Dobzhanskys uttrykk var ikke bare en prediksjon, det var meta-prediksjon - det rungende ropet for et helt livssyn - og å gå tilbake på en ekte måte ville være å avsløre mannen bak gardinen. Plutselig er alle de epistemologiske påstandene, som at evolusjon er like mye et faktum som tyngdekraften, heliosentrismen og jordens runde form, blir etterlatt åpen for gransking, og med lang, lang vei å falle.
Den nasjonale foreningen av biologi lærere febrilske opprettholding av Dobzhansky's setning avslører det underliggende, ikke-vitenskapelige dogmet på jobb. Vi ser en fascinerende dissonans og hykleri, for uttrykket er utvetydig feilaktig, og likevel kan det ikke forlates.
Oversettelse og bilder ved Asbjørn E. Lund